Gullkorn fra barnemunn

Skrevet av Espen Robsahm Kjørven

Vesle-Gunnar var med bestemoren sin i kirken. Dette var noen titalls år siden nå, og Vesle-Gunnar hadde fått sin første månedslønn; Hele fem kroner!
I Kirken ble det preket om Afrika og dets innbyggere, om barn som ikke fikk rent vann, og om dagens kollekt, som skulle gå til nettopp disse barna for at de skulle få rent vann og skolegang.

Vesle-Gunnar så på bestemoren og spurte; «Hvor mye koster det for at et barn skal få rent vann?». Bestemoren svarte at for at ett barn skulle få rent vann ville det koste omlag ti øre.
Vesle-Gunnar så på pengene han hadde fått og spurte; «Så hvis jeg gir én krone i dag, hvor mange barn vil få rent vann da?». Bestemoren svarte at for en krone ville ti barn få rent vann.
Vesle-Gunnar veide nå pengene sine i hånden og spurte; «Enn hvis jeg gir to kroner da?». Bestemoren svarte at for to kroner ville tjue barn få rent vann.

Vesle-Gunnar så på pengene sine, så på bestemoren og spurte; «Enn hvis jeg gir alt jeg har da?». Bestemoren smilte og svarte «Da kan du forandre verden».

Sykler

Skrevet av Espen Robsahm Kjørven

En gang i tiden dro noen afrikanske menighetsledere på besøk til en menighet i England. Da besøket nærmet seg slutten og avskjedens time var kommet ble de spurt av sine britiske brødre om det var noe disse kunne hjelpe dem med i deres arbeid i Afrika. De afrikanske mennene tenkte seg om en stund og svarte så at de gjerne kunne tenke seg noen sykler. Litt overrasket over dette svaret svarte britene at selvsagt skulle de skaffe dem sykler.

Britene ble så spurt om det var noe de trengte der i England, og svarte så at det var nok ikke noe de trengte som ikke afrikanerne trengte mer selv. Afrikanerne så da på hverandre, og erklærte følgende: «Mine herrer, i så fall trenger vi ikke syklene deres heller».

Det var nok ikke afrikansk stolthet, men heller vissheten om at i arbeidet for fred og frihet i Afrika er det ikke penger og velstand som må til, men kjærlighet og håp. Dersom en nordmann tror at han har alt å gi Afrika og ingenting å få... Har han ikke sett Afrika slik vi har sett det de siste ukene.

Mitt møte med slummen

Skrevet av Espen Robsahm Kjørven

I morgentimene mandag den 5. februar ble klassen delt i to og sendt til hvert sitt slumområde i byen Nairobi. Selv ble jeg sendt til den som i dagligtale blir kalt St. John's, pga hjelpearbeidet som blir gjort der.

Allerede mens vi ble vist rundt i slummen ble jeg lammet av motstridende inntrykk. Først blant disse kan vel heten og lukten nevnes. Mange steder i slummen lå søppel strødd langs gatene og varmen fra sola gjorde sitt for å gjøre dette ubehagelig for oss fra det mer eller mindre duftfrie, sterile Norge. Ved siden av dette var boforholdene nedenfor min antatte minimumstandard. Husene så ut til å være snekret sammen av papp og leire og mennesker spiste frokosten sin ute i gata.

Likevel, samtidig som jeg så dette, så jeg også det som skapte alle disse motsetningene i meg; menneskene SMILTE. Ikke bare med munn, men med øyne og kroppsspråk. Disse menneskene så faktisk ikke bare ut til å innfinne seg med sin plass i livet, men endatil være ganske så fornøyde.

Vi blir lært opp til fra vi er små å mene at materiell velstand ikke er alt her i verden, likevel går det altså nå opp for meg at et menneske i Nairobislummen faktisk kan være mer fornøyd med hvordan livet arter seg for dem enn gjennomsnittsnordmannen vil bli på noe punkt i livet.

Jeg tror følelsen jeg ser og opplever, er håp.

Disse to dagene, mandag og tirsdag, har vi jobbet i to slummer. Gruppa ble delt i to hvor den ene skulle jobbe på St. John's og den andre på Koch FM. Jeg ble selv sendt til Korogocho, hvor radiostasjonen var. Historien bak er noget lang, men kort og godt, så er det en radiostasjon laget av lokale ungsommer, som har sommål å hjelpe slummen deres gjennom musikk og ulike programmer, som f.eks. kvinnenes rettigheter i samf. osv.

Det var veldig intr og spennende, men jeg tror mange kanskje følte at det hele var lit uvirkwlig. Å jobbe i en slum er noe helt spesielt. Vi kunne blant annet ikke gå alene, for da kunne alt mulig skje. Men respekterte beboere ikk rundt med oss og lo oss ta bildene vi trengte.

~~Torill~~

Coca Cola, æsj og bæsj!

” Nå er jeg s ”Driiiiiitt” lei av Coca Cola. Det ska visst være bra for magen, men det har jeg ikke merka noe til for å si det sånn! Vent litt jeg må stikke p do! ............... ”
Ja ja. Pelin savner Pepsi Max (og Thomas)...

- Elin -













foto: T. Sørsandmo

Såre fingrer...

Torill har som mål å utsette fingrene sine for seriøs smerte. Oppskriften er enkel. Første fase gikk ut på å slå mais slik at hun fikk fire blemmer som det gikk hull på. Deretter utsettes sårene for god afrikansk bakterieflora slik at de blir litt rennende og ømme. Deretter tvinger Ivar henne til å holde hendene i uutoldelig varmt vann med såpe for å stoppe infeksjonen. Siden denne kuren var effektiv og sårene fikk fin skorpe måtte Torill finne på noe nytt. Svaret ble en taxidør, en dyrlege og Fanny. Nå går hun på smertestillende og har to fingrer teipet sammen og venter på at neglene skal dette av.

- Ivar -

foto: Elin Melnes

Møte med Mr. og Mrs. Mully

Rett før avreise var vi så heldige å møte ekteparet Mully som vi alle er blitt så veldig imponert over. I tillegg til sine 6 kjødlige barn har de adoptert over 1600 gatebarn. I dag har de 1287 barn som de forsørger. Resten har fått seg utdannelse, jobb, giftet seg eller flyttet tilbake til der de kom fra for å hjelpe sin tidligere familie.

- Ivar -

foto: I.Barane