Tanker for fremtiden

I morgen tidlig går veien mot safari. Som de kløpperfotografene vi forteller oss selv at vi er klør allerede avtrekkerfingeren etter å skvise inn praktbilde etter praktbilde.

Først ut venter derimot en 6-timers biltur frem, og godt er det ikke si hvor gira folk er på hyperfotografering etter en slik utholdenhetsprøve (sikter spesielt til feminine blærekapasiteter akkurat nå).

Så langt har alt gått herlig bra. Ingen mistet koffertene sine, ingen har blitt ranet, drept, voldtatt, plaget, banket opp, arrestert, siktet for terrorisme eller steinet. Heller ikke har noen pådratt seg diaré, salmonella, solstikk, malaria, gulfeber, typhoidfeber, feberfeber, annen feber, matforgiftning, skulkesyke eller musearm (oppdateringer følger).

Vi er endelig her, vi er endelig i Afrika! Selv om Bjerkelysavnet ligget baki øyekroken som et telys ingen tilsynslærer tok seg bryet med å slokke, brenner nyskjerrighet, iver og gleden over å få oppleve Kenyas magi like klart som undertegnedes hjemmesnekrede nyttårsrakett fra noen år tilbake.

Vi gleder oss til å komme tilbake, men gleder oss desto mer over å få være her helt til vi drukner i bilder av Afrikadyr, Afrikamennesker, Afrikalanskap og Afrikating.

Borte bra men hjemme best? Gresset grønnere på andre siden av stillehavet? Vi regner uansett med å ha mang en spennende historie å fortelle når vi endelig kommer tilbake... Og sålenge får dere kose dere med kjaptskrevne bloggeting som dette. --*Espen*--