Gullkorn fra barnemunn

Skrevet av Espen Robsahm Kjørven

Vesle-Gunnar var med bestemoren sin i kirken. Dette var noen titalls år siden nå, og Vesle-Gunnar hadde fått sin første månedslønn; Hele fem kroner!
I Kirken ble det preket om Afrika og dets innbyggere, om barn som ikke fikk rent vann, og om dagens kollekt, som skulle gå til nettopp disse barna for at de skulle få rent vann og skolegang.

Vesle-Gunnar så på bestemoren og spurte; «Hvor mye koster det for at et barn skal få rent vann?». Bestemoren svarte at for at ett barn skulle få rent vann ville det koste omlag ti øre.
Vesle-Gunnar så på pengene han hadde fått og spurte; «Så hvis jeg gir én krone i dag, hvor mange barn vil få rent vann da?». Bestemoren svarte at for en krone ville ti barn få rent vann.
Vesle-Gunnar veide nå pengene sine i hånden og spurte; «Enn hvis jeg gir to kroner da?». Bestemoren svarte at for to kroner ville tjue barn få rent vann.

Vesle-Gunnar så på pengene sine, så på bestemoren og spurte; «Enn hvis jeg gir alt jeg har da?». Bestemoren smilte og svarte «Da kan du forandre verden».

Sykler

Skrevet av Espen Robsahm Kjørven

En gang i tiden dro noen afrikanske menighetsledere på besøk til en menighet i England. Da besøket nærmet seg slutten og avskjedens time var kommet ble de spurt av sine britiske brødre om det var noe disse kunne hjelpe dem med i deres arbeid i Afrika. De afrikanske mennene tenkte seg om en stund og svarte så at de gjerne kunne tenke seg noen sykler. Litt overrasket over dette svaret svarte britene at selvsagt skulle de skaffe dem sykler.

Britene ble så spurt om det var noe de trengte der i England, og svarte så at det var nok ikke noe de trengte som ikke afrikanerne trengte mer selv. Afrikanerne så da på hverandre, og erklærte følgende: «Mine herrer, i så fall trenger vi ikke syklene deres heller».

Det var nok ikke afrikansk stolthet, men heller vissheten om at i arbeidet for fred og frihet i Afrika er det ikke penger og velstand som må til, men kjærlighet og håp. Dersom en nordmann tror at han har alt å gi Afrika og ingenting å få... Har han ikke sett Afrika slik vi har sett det de siste ukene.

Mitt møte med slummen

Skrevet av Espen Robsahm Kjørven

I morgentimene mandag den 5. februar ble klassen delt i to og sendt til hvert sitt slumområde i byen Nairobi. Selv ble jeg sendt til den som i dagligtale blir kalt St. John's, pga hjelpearbeidet som blir gjort der.

Allerede mens vi ble vist rundt i slummen ble jeg lammet av motstridende inntrykk. Først blant disse kan vel heten og lukten nevnes. Mange steder i slummen lå søppel strødd langs gatene og varmen fra sola gjorde sitt for å gjøre dette ubehagelig for oss fra det mer eller mindre duftfrie, sterile Norge. Ved siden av dette var boforholdene nedenfor min antatte minimumstandard. Husene så ut til å være snekret sammen av papp og leire og mennesker spiste frokosten sin ute i gata.

Likevel, samtidig som jeg så dette, så jeg også det som skapte alle disse motsetningene i meg; menneskene SMILTE. Ikke bare med munn, men med øyne og kroppsspråk. Disse menneskene så faktisk ikke bare ut til å innfinne seg med sin plass i livet, men endatil være ganske så fornøyde.

Vi blir lært opp til fra vi er små å mene at materiell velstand ikke er alt her i verden, likevel går det altså nå opp for meg at et menneske i Nairobislummen faktisk kan være mer fornøyd med hvordan livet arter seg for dem enn gjennomsnittsnordmannen vil bli på noe punkt i livet.

Jeg tror følelsen jeg ser og opplever, er håp.

Disse to dagene, mandag og tirsdag, har vi jobbet i to slummer. Gruppa ble delt i to hvor den ene skulle jobbe på St. John's og den andre på Koch FM. Jeg ble selv sendt til Korogocho, hvor radiostasjonen var. Historien bak er noget lang, men kort og godt, så er det en radiostasjon laget av lokale ungsommer, som har sommål å hjelpe slummen deres gjennom musikk og ulike programmer, som f.eks. kvinnenes rettigheter i samf. osv.

Det var veldig intr og spennende, men jeg tror mange kanskje følte at det hele var lit uvirkwlig. Å jobbe i en slum er noe helt spesielt. Vi kunne blant annet ikke gå alene, for da kunne alt mulig skje. Men respekterte beboere ikk rundt med oss og lo oss ta bildene vi trengte.

~~Torill~~

Coca Cola, æsj og bæsj!

” Nå er jeg s ”Driiiiiitt” lei av Coca Cola. Det ska visst være bra for magen, men det har jeg ikke merka noe til for å si det sånn! Vent litt jeg må stikke p do! ............... ”
Ja ja. Pelin savner Pepsi Max (og Thomas)...

- Elin -













foto: T. Sørsandmo

Såre fingrer...

Torill har som mål å utsette fingrene sine for seriøs smerte. Oppskriften er enkel. Første fase gikk ut på å slå mais slik at hun fikk fire blemmer som det gikk hull på. Deretter utsettes sårene for god afrikansk bakterieflora slik at de blir litt rennende og ømme. Deretter tvinger Ivar henne til å holde hendene i uutoldelig varmt vann med såpe for å stoppe infeksjonen. Siden denne kuren var effektiv og sårene fikk fin skorpe måtte Torill finne på noe nytt. Svaret ble en taxidør, en dyrlege og Fanny. Nå går hun på smertestillende og har to fingrer teipet sammen og venter på at neglene skal dette av.

- Ivar -

foto: Elin Melnes

Møte med Mr. og Mrs. Mully

Rett før avreise var vi så heldige å møte ekteparet Mully som vi alle er blitt så veldig imponert over. I tillegg til sine 6 kjødlige barn har de adoptert over 1600 gatebarn. I dag har de 1287 barn som de forsørger. Resten har fått seg utdannelse, jobb, giftet seg eller flyttet tilbake til der de kom fra for å hjelpe sin tidligere familie.

- Ivar -

foto: I.Barane

Fotoshow

Fredag kveld var underholdningskveld sammen med alle barna. Under svingende rytmer, hundrevis av dansende og syngende barn ankommer vi møtelokalet. Barna underholder vekselvis med korsang, band, dansoppvisning og til slutt et imponerende opptrinn av karategruppa. Og alt foregår ” in the name of Jesus”.

For barna var likevel kveldens høydepunkt da vi viste dem 360 av bildene vi hadde tatt av dem de siste dagene. Latterbrølene og kommentarene satt løst og til tider var lydnivået så høyt at vi var redd taket skulle lette.

- Ivar -




foto: I.Barane

Med livet som innsats!

Kl 0600 am stod fem barske nordmenn, Elin, Fanny, Espen, Lise og Torill klar for anmarsj med sandaler og diarè. Moony Mountain skulle bestiges! På ”african time” skulle hele turen ta 3 timer....... Vel, vi følte oss som fem fjellgeiter i noget hopp-kryp-klatre-terreng. Men toppen nådde vi og godt var det! Da vi var vel oppe fikk vi et liv-død dilemma. Skulle vi hoppe over en ca 7 meter dyp kløft og så klamre oss til steinveggen, eller føle oss litt tryggere der vi stod? Mens Espen utfordret døden satt jentene og slukket tørsten. På veien ned de bratte fjellveggene ble det både sunget ”Highway to Hell” og ”Killing me softly”. Men vi var alle stolte og storfornøyde da vi, fem timer senere, i 35 grader og sterk sol, var vel tilbake på Mully’s og fikk servert frokost.

- Torill -

Galskap på fjelltoppen!

foto: Espen Sjørven(øverst)
Fanny A. Jacobsen

En hundetur...

Før frokost gikk Charlotte, Evy og Silje en tur for å ta bilde av arbeiderne på åkrene. To av leirens hunder tok følge med oss. Etter en stund mistet vi stien og endte opp midt i en maisåker. Hundene ble etter hvert veldig ivrig etter å leke med maisplantene og begynte å ødelegge dem. Dette var kjempeflaut. Vi visste ikke hva de hette bortsett fra at en av hundene hette Baloo. Derfor gikk vi gjennom alle navnene vi viste fra Disneyfilmer uten store resultater. Arbeiderne ble ikke blide da de så hva hundene hadde gjort. For å ikke gå tilbake å ødelegge andre åkrer gikk vi en annen veg. Til slutt viste vi ikke hvor vi var. Siden vi enda ikke har fått den afrikanske slengen på engelsken vår var det heller ingen som visste hvor vi skulle. Til slutt så vi bussen vår og da var vi bare rett utenfor inngangen...

- Charlotte -




foto: Lisa Nilssen

Quiz nr 3!

Nå kommer de fortløpende:)



3: Hva er det som kommer ned av treet?

Her får dere ikke alternativer:)
Use your imagination!

foto: I.Barane

Fotball for alle (med kondis)

Fotball i 35 grader var noe vi alle så litt mørkt på, men utfordringen måtte vi jo ta. Motstanderne varmet opp med å løpe rundt banen mens vi følte for å spare kreftene til selve matchen. Etter ca 30 min ble laget vÂårt i fåtall da noen falt sammen i skyggen. Espen, Elin og Torill løp og løp men disse barna var raske på foten. Til tross for hjelp fra de lokale gutta, vant det lokale jentelaget 5-3. Gøy var det!

- Torill -

foto: I. Barane

Devotion

Hver kveld på MCF har de devotion; en kveldsamling hvor ungene synger og ber. Kvelden etter vår ankomst p MCF var vi på devotion for ungene opp til 14 år. Ungenes sangstemme og rytme er så imponerende. Det var rene konsertopplevelsen! Norske barnekor kan ha noe å lære her. Selv måtte vi opp på scenen for å presentere oss og fortelle hva vi var her for. Hver av oss sa navnet sitt og hele salen gjentok det. P slutten av samlingen ville alle ungene ønske oss velkommen som de gjorde ved å ta oss i hånda. Det var en svær ungeflokk som håndhilste på oss. Nærmere følelsen av å være superstjerne kommer vel neppe igjen.

- Lisa -

foto: I. Barane

Kvinnene med jernrøret..

Mens Ivar lærte våre kenyanske venner basis i foto, ble vi satt i arbeid. Arbeidet besto av å få maisen av kolben. Hemmeligheten var rett og slett rå muskelkraft. Dette endte med store vannblemmer i hendene, siden ingen av oss er vandt til å slå med jernrør. Dagen etter var vi bare tre stykker igjen som kunne arbeide...

- Fanny -


Espen vil legge til noen ord:

Slike kvinner vil Norge ha! Jeg vil uttrykke høyaktelse for alle jentene som arbeidet hardt i timesvis. Torill fikk noen mer eller mindre betente sår på hendene for jobben, og bør dertil tildeles ære. Det samme gjelder Charlotte som arbeidet tross ryggplager, Evy Mari som arbeidet tross en lunefull migrene, og Lisa og Elin som holdt tempoet oppe selv om magen ikke samarbeidet. Selv erkjenner jeg å ha blitt satt totalt i skyggen av mine feminine motparter. Dette tildels fordi jeg fikk stygg behandling av stokken jeg selv ble tildelt (takk til Fanny som overtok da huden på hendene sa takk for seg), tildels fordi formen dagen derpå var for skral til at jeg var i stand til å bidra noe ytterligere. Slaget er tapt, men kjønnskrigen er ikke vunnet!

- Espen -


foto: Charlotte Baann

Fotokurs!

10 kenyanske ungdommer deltok på et to dagers innføringskurs i foto. Noen hadde aldri tatt i et fotoapparat mens andre hadde prøvd seg litt på forhånd. Iveren fikk noen av de andre jentene merke neste morgen da de ble vekket grytidlig av våre afrikanske venner som da skulle ut å ta bilder under de beste lysforholdet(kl 06.30). Da hadde de i alle fall skjønt noe fra undervisningen.

- Ivar -



foto: Marthe K. Karlsen

Oisann!

Da vi ankom Mully's, fikk vi vite at vi ble noe flere i gruppa. Det endte altså med at vi nå er 20 stk i flokken; halvparten norsk, halvparten kenyansk. Men det går nok bra:)

-Global mission -

Quiz nr 2:

Okei, nå får dere et nytt spørsmål, og man kan enda svare på tidligere spm, helt til vi ankommer Oslo den 15:)



2: Hva har skjedd med foten til Charlotte?

a)hun har malt seg selv for å hedre masaiene

b)asfalten i Nairobi var ikke helt tørr

c)hun dusjet med sandaler på



- Global mission -

foto: Silje Andersen

Mully’s Childrens Family (MCF).

Etter noen dagers rekreasjon i Nairobi gikk turen videre til Mully's Children Family, en organisasjon startet av Mr og Ms Mully som tar inn trengende barn til et hjem, en familie og en utdannelse. Kort og godt; et liv.
KN's støtte til dette prosjektet ligger tungt i prosjektets fokus på å forebygge HIV/AIDS-spredning i slumområdene i de omkringliggende bystrøkene, men hele prosjektet skal dekkes fotomessig, og Bjerkely og M.C.F. vil forhåpentligvis virke hånd i hånd de følgende dagene.

- Espen -





foto: T.Sørsandmo

KN-møte!

Denne uken begynte med at vi møttes på KN sitt hovedkontor her i Nairobi. Her fikk vi møte fem av de kenyanske medhjelperne vi skal arbeide videre med. Hellen, Caro, Dorcus, Julias og Seline kommer fra to av KN’s partnerorganisasjoner og vi fikk fort inntykk av at dette var engasjerte ungdom som vi gleder oss til å arbeide videre med. Forøvrig fikk vi også møte resten av KN staben.

- Ivar -

foto: I. Barane