Skrevet av Espen Robsahm Kjørven
I morgentimene mandag den 5. februar ble klassen delt i to og sendt til hvert sitt slumområde i byen Nairobi. Selv ble jeg sendt til den som i dagligtale blir kalt St. John's, pga hjelpearbeidet som blir gjort der.
Allerede mens vi ble vist rundt i slummen ble jeg lammet av motstridende inntrykk. Først blant disse kan vel heten og lukten nevnes. Mange steder i slummen lå søppel strødd langs gatene og varmen fra sola gjorde sitt for å gjøre dette ubehagelig for oss fra det mer eller mindre duftfrie, sterile Norge. Ved siden av dette var boforholdene nedenfor min antatte minimumstandard. Husene så ut til å være snekret sammen av papp og leire og mennesker spiste frokosten sin ute i gata.
Likevel, samtidig som jeg så dette, så jeg også det som skapte alle disse motsetningene i meg; menneskene SMILTE. Ikke bare med munn, men med øyne og kroppsspråk. Disse menneskene så faktisk ikke bare ut til å innfinne seg med sin plass i livet, men endatil være ganske så fornøyde.
Vi blir lært opp til fra vi er små å mene at materiell velstand ikke er alt her i verden, likevel går det altså nå opp for meg at et menneske i Nairobislummen faktisk kan være mer fornøyd med hvordan livet arter seg for dem enn gjennomsnittsnordmannen vil bli på noe punkt i livet.
Jeg tror følelsen jeg ser og opplever, er håp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar